BIT Teatergarasjen

Samtidig som Whitney Houston blir funnet død vinteren 2012 i et badekar på Beverly Hilton Hotel, forsøkte også Zachary Oberzan å ta sitt eget liv med den samme nervepillen Xanax, på et annet hotell på vestkysten av USA. Oberzan overlevde og startet en langsom innhenting av sitt eget liv på psykiatrisk anstalt, noe som nå har resultert i forestillingen Tell Me Love Is Real.

Hva er livet og hvorfor skal vi leve det - slik vi får det kastet mot oss som en galskapens og forbløffelsens kriminalroman vi er tvungent til å lese, med omstokkede kapitler, ofte komplett uforståelig? Kjærlighet er et et av svarene. I jakten på et forbilde og en veiviser i tilværelsens pendelsving mellom hjertet og grav, påkalles spøkelsene fra Buddy Holly, Amelia Earhart, Bruce Lee og Serge Gainsbourg, og en rekke andre, men sterkest av alle lyser Leonard Cohens ord: "I am not the one who loves/ It's love that chooses me."

"Vår venn Albert Camus sa at det bare finnes ett virkelig filosofisk spørsmål: skal vi begå selvmord eller ikke. ... det ironiske ved det hele er at de som best forstår aldri vil se forestillingen fordi de er for deprimerte til å komme seg ut av senga. Det er synd, for den inneholder mye humor som vil gjøre dem godt.” (Zachary Oberzan).

Av og med: Zachary Oberzan. Dramaturgisk rådgiver og produksjonsmanager: Nicole Schuchardt. Lys, lyd og videoteknikk: David Lang. Scenedesign: Eike Böttcher. Kostymeassistent: Eric Gorsuch. Co-produksjon: deSingel International Arts Campus Antwerp, Black Box Teater, Gessnerallee Zürich, brut Wien, BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avant Garden og Kunstencentrum BUDA Kortrijk/NEXT Arts Festival.